Skole for utviklingshemmede
Den siste uka har vi endelig funnet en praksisplass vi kunne være. Det er på dagtid og ikke altfor langt unna! Etter ca 15 minutter i tuk-tuk er vi fremme på skolen, som er en av 3 skoler under samme navn. De har èn skole for jenter, èn for gutter og èn for unger med spesielle behov – og på den siste er vi!
Vi har ikke lov til å ta bilder og derfor velger jeg å utelukke navnet på skolen også. Kjekt å se en arbeidsplass som tenker på brukernes beste ved å ha taushetsplikt, kamera i rommene og utdannet personal! Men samtidig synes jeg noen situasjoner har vært ganske vanskelige..
Det er 50 unger her, men det har ikke vært mer enn 20-30 så lenge vi har vært der tror jeg. Alderen er fra 7 til 23 og diagnosene er forskjellige. De har delt de i tre grupper/klasser, der det er noen som fungerer veldig bra som er nede å arbeider/lager ting, som matter, tepper, maler lysholdere, pennal og andre ting som de selger. Disse er ikke med i undervisning annet enn når de ber og lager mat. Litt usikker på alderen til disse, men jeg har forstått det som at når de er over en viss alder så har de ikke lengre rett til skole, men kan være der som “på jobb” for å hjelpe de andre.
En annen gruppe har heller ikke undervisning, etter hva jeg synes. Her er de som trenger mest hjelp og de sitter å leker med de samme lekene hele dagen, uten nye stimuli. Det er to som er over 20 år her og de følger de på toalettet og henter de som går for langt unna. Jeg reagerte veldig for noen dager siden på at hun ene slo en annen bruker med linjal over lengre tid for å få han til å sitte i ro på stolen, etter beskjed fra en lærer. Jeg så ingen mening i dette og vi fikk selv klar beskjed når vi startet at vi ikke hadde lov til å slå eller skrike til ungene. Med kamera burde vel dette vært fanget opp? Vi nevnte noen situasjoner med sjefen der når vi snakket med henne om hvordan praksisen er så langt og hun sa selv at hun ikke var klar over det.
Den siste gruppa har egen lærer og de har flere timer undervisning om dagen. Her har jeg vært mest og jeg må si at jeg også kan se fordelene med en annen kultur og strengt personal. Med tanke på noen av diagnosene fungerer noen av barna skikkelig bra sammen med andre, der de har lært å hjelpe hverandre, dele, spille sammen og vente på tur. Veldig imponerende å se, selv om de kanskje burde tenkt mer på hva som faktisk kan forventes i forhold til diagnosene i enkelte situasjoner. F.eks. så må en med Down syndrom hjelpe en som nesten er blind med å plassere bilder, og hun holder bildene feil vei..
Han som ser dårlig er en søt liten gutt jeg smeltet for med en gang. Alle hjelper han med å lede vei, finne bøkene, gi han mat og finner stol til han sammen med alle de andre. Veldig flott å se!! Dette har de også blitt lært opp til og dersom de glemmer seg gir læreren beskjed.
En av dagene var det et stort svømme-arrangement på “jentenes skole” og alle var inviterte. Fire fra skolen vi er på deltok i konkurransen, der to av di gikk over vannet der de står i bunn og fikk medalje mens hele klassen og resten av skolen klappet for dem! De andre var med på kappløp sammen med de andre barna på “jentenes skole”, der hele publikummet heiet de i mål selv om de var på siste plass for lenge siden. Deilig å se at det finnes gode forhold for utviklingshemmede i India også! I slummen har vi sett utviklingshemmede som bare blir plassert på bakken…
Jeg må si at det både er lærerikt og utfordrende å arbeide her! Kjekt å se hvordan de arbeider, der jeg blir inspirert til å gjøre noe av det samme og andre ting jeg får tenkt over hvordan jeg ville gjort det annerledes, for å si det mildt.
Ellers er det “bare” 26 dager igjen og jeg teller nesten timene. Det har blitt veldig kaldt og mye regn her i Bangalore. Håper vi får sol på vår siste tur til Goa – der skal vi bare slappe av og sole oss!
Vi var ute på fredag med noen nye norske studenter som har kommet her. De studerer sykepleie og skal være her èn måned.
Jeg har også fått sendt 13 postkort! Så får vi se om alle når frem og hvor lang tid det tar..
I morgen skal vi på “guttenes skole” der de har en klasse for utviklingshemmede gutter. Vi fikk hilse på klassen på fredag, da de kom til “oss” for å feire bursdagen til en av studentene. Faren hennes hadde bestilt lunsj til hele gjengen og alle koste seg. Blir spennende å se om opplegget er det samme der :) Håper det!
Ingen bilder fra praksisstedet, men et fra fredagskvelden og et middagsbilde. Blir godt med normal mat kjenner jeg… Pizza annen hver dag i to mnd merkes også på kroppen!
