Min opplevelse i India!

Tusen takk til alle som har lest bloggen min og sendt meg masse fine meldinger! :)

Nå er tre måneder over og om noen få timer er jeg på vei hjem! Det føles rart, ufattelig trist og veldig deilig!

I går var en tung dag, da jeg måtte si farvel til Farhan i slummen.. Og i dag har jeg vært ute å spist med min lokale venn for aller siste gang, som har tatt meg med på shopping, utesteder og masse jeg ellers ikke ville opplevd! Disse to menneskene kommer jeg til å huske for alltid og jeg kommer til å forbinde India med Farhan og Ravin :) Jeg kan ikke se for meg hvordan oppholdet ville blitt uten disse to og er veldig glad for alt de har lært meg og gitt meg! Gaver kan ikke måles i penger og opplevelser er ikke det samme alene!

Det har vært en fantastisk praksis, mest av alt i slummen! Å se så mange fattige familier ha så mye håp og kjærlighet for hverandre har gitt meg noe å tenke over! I slummen sier alle hei, smiler, hjelper deg om du mister noe og deler det lille de har, uansett hvem det er. Jeg blir så utrolig ydmyk, stolt og takknemlig når jeg tenker på disse familiene som har åpnet dørene inn til “hjemmet” deres for meg – en hvit student som er i slummen for å “se” (Det har vært flaut noen ganger). Ingen ord kan beskrive hvilke følelser jeg har etter å ha arbeidet èn måned i slummen. Ungene, foreldrene, besteforeldrene, søsknene, ansatte, frivillige, studenter – alle kan sammen gjøre en forskjell. Det er langt igjen å gå, og jeg må si at det er tragisk at vi lever i 2015 og allikevel lever folk under slike omstendigheter! Så stor forskjell på fattig og rik, så skitne gater, så mye boss, ingen fortau, ingen gatelys osv osv.

Jeg tar med meg enormt mange inntrykk og opplevelser hjem. Mest vondt, faktisk, men de gode minnene er skikkelig gode! Det har ikke vært enkelt å være vekke så lenge fra familie og venner, i et helt ukjent miljø. Og jeg må si jeg er ufattelig glad for Kristina E spesielt, som nok en gang har vist hvilken god venninne hun er, gjennom jevnlig skype og meldinger <3 Det er når du er borte at du får satt ting i perspektiv, og du får sett hvem som virkelig er dine beste venner! Jeg er veldig glad for at jeg har deg og har hatt deg i så mange år, Kristina!

Ingen vits i å late som at det bare har vært fantastisk, for mange dager har vært helt jævlige. Alt du ser, hører og alt du ikke kan gjøre noe med, selv om du skulle ønske du kunne hjelpe på hvilken som helst måte blant annet!
Jeg kommer heller ikke til å savne hverken indisk eller albansk store deler av dagene og gleder meg til å komme hjem til Norge og min kultur! Heller ikke maten vil bli savnet, dosetet som klyper meg i rumpa, dusjen som ikke spyler meg ren, senga som ikke er myk, vaskemaskinen som ikke fungerer, trafikken, støvet osv osv….

Jeg føler at jeg har gjort mitt beste og jeg har lagt igjen en bit av hjertet mitt i slummen. Jeg er veldig stolt over meg selv, som har vært så langt utfor komfortsonen min, prøvd å gjøre dagene til disse ungene fulle av minner, sponset Farhan og kjøpt inn ting til familien og virkelig brydd meg. Jeg har alltid visst at jeg har hatt en trygg og god oppvekst, at jeg har vært veldig heldig og at jeg har et ganske så bra liv! Og nå håper jeg at også denne opplevelsen er noe mamma og pappa kan være stolte over – at dette er en måte for meg å si “tusen takk” på, ved å være bevisst og ved å hjelpe andre som ikke har det like godt.

MAMMA OG PAPPA – DERE HAR GITT MEG ET FANTASTISK LIV! På så mange måter: ved kjærlighet, hestesport, rutiner, regler, pusterom, middagsservering til en 22-åring, en skulder å gråte på ++. Jeg er så glad i dere <3

I løp av denne perioden har jeg vært i New Delhi, Agra (Taj Mahal), Jaipur, Bandipur Safari, Mysore Palace, Bangalore Palace, Kerala (Munnar, Thekkady, Allepey) og Goa (sør). Jeg har fått opplevd mye, men jeg må si at de varme dagene på stranda i Goa var det jeg gledet meg til!
Også husker jeg veldig godt da vi ble stoppet av politet fordi jeg satt foran og ikke hadde belte på. Da var jeg ikke mye høy i hatten, når jeg var inne i et lite rom med to politimenn, helt til sjåføren kom og hjalp meg. De ville egentlig ha mye penger siden jeg er hvit, men sjåføren snakket meg utav det og fikk bare en liten bot på ca 50 kr.
På safari ble bussen vår jaget av en elefant i jungelen, det var også et høydepunkt! Men ganske ekkelt med tanke på at veien stoppet, hvis elefanten ikke hadde gitt seg…

DET HAR VÆRT LITT AV EN REISE! Og jeg ville aldri vært foruten!

Nå skal jeg ha en dusj, pakke resten, få samlet tankene også reiser vi om 2,5 timer! Ble ingen søvn i dag, med så mye å fordøye..

Takk til alle som har lest! Nå er jeg snart hjemme og spiser taco som mamma har kjøpt inn, klemmer den beste mannen i mitt liv – pappa og på lørdag skåler jeg med lillebror!!!! Også må jeg besøke storebror, tantunger, venner og KJØPE JULEGAVER.

FARVEL INDIA, SNAKKES MEST SANNSYNLIG ALDRI IGJEN :)

Denne uken har vi brukt til å få i orden alle papirene, hatt møter med forskjellige personer på skolen og i dag var vi i slummen for aller siste gang.

Å være tilbake på “Transit School” ble veldig spesielt for meg, siden yndlingsen Farhan ikke var der. Han var vekke fra skolen på grunn av feber, men jeg kunne komme tilbake klokken fire for å møte han og moren.
Jeg savnet Farhan, men det var fortsatt mange søte unger på skolen som jeg har blitt kjent med. Vi danset og koste oss for aller siste gang, med veldig blandede følelser fra min side!

Jeg hadde med masse klær til å gi bort, håndkle, bestikk, bøtte, veske ++. Håper det er en fin julegave!

I ettermiddag gikk jeg tilbake til slummen alene for å møte Farhan og moren. Farhan var nyklippet og smilende, tross feber, og ga meg en lang klem. Jeg spurte om ikke vi kunne ta oss en tur rundt i slummen for å handle litt, noe moren satte pris på. Vi kjøpte ris, alle slags grønnsaker, noen klær, snacks og tannbørster. Så bar vi alt til huset deres og da kom tårene………….

Jeg har gruet meg enormt til å si farvel, fordi jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for dem! Det var rart å si farvel til veilederen vår og ansvarspersonen vår på skolen, men ikke så trist egentlig, for å si det rett ut. Men da Farhan ga meg den aller siste klemmen var det umulig å ikke bli lei seg. Moren kan lite engelsk, men sa at de ville savne meg og “thank you”. Ingen ord kan beskrive hvor mye denne opplevelsen sammen med disse menneskene har gitt meg, så mye kjærlighet i et så “lite” liv.
Heldigvis kan jeg reise hjem med god samvittighet – jeg har prøvd å gjøre mye utav ingenting. Også starter Farhan på normal skole i juni takket være sponsor-program! HURRA! Håper han liker skolen og får seg en utdanning, slik at han kommer seg bort fra slummen..

Det føles så tungt å skulle dra om to dager, men samtidig gleder jeg meg noe enormt til å endelig komme hjem til mitt gode liv. Tenk at jeg aldri skal tilbake til L.R. Nagar Slum.. Så trist, så herlig…

Klarer ikke å laste opp bildene, men legger masse ut på facebook som vanlig :)

Siste hospiteringen for utenlandsoppholdet endte på en koselig plass for eldre! I første etasje var det et dagtilbud, der de eldre fikk frokost og lagde poser av aviser som skulle brukes for å oppbevare mat, før lunsj og senere te/kaffe før dagen var ferdig klokken fire/fem. Her var det noen få som faktisk snakket engelsk og det var veldig koselig! Alle likte å bli tatt bilde av, så selv uten verbal kommunikasjon var det hyggelig og behagelig!

Så var vi en kjapp tur i andre etasje som er for demente, men her var det bare 6 pasienter i dag og de ansatte kunne ikke engelsk. Alle satt rundt en TV og noen fikk hjelp til å drikke te. Ellers hadde de “aktiviteter” fra tolv til ett på dagen, som bestod av babyleker. Èn av pasientene her snakket litt engelsk og han sa at vi måtte gjerne komme igjen. Stakkars, også bor de hjemme?! Det var det første jeg tenkte på da jeg så tilstanden til noen av pasientene. Det må være en stor belastning for familien som mest sannsynlig har jobb, barn og andre ting å tenke på, selv om alle så klart vil hjelpe sine nærmeste, forstå meg rett.

Tok ingen bilder av pasientene i andre etasje, men mange koselige fra første etasje :)

Oioioi…. Har besøkt et sykehus som er for fattige personer med kreft i dag. Sykehuset er drevet av staten, som vil si at de aller fattigste får behandling her. Da jeg kom inn dørene, ble jeg først og fremst veldig dårlig (liker ikke sykehus og lukter fra før av) og sjokkert. Det som møtte meg var pasienter som ventet langs alle korridorene, lå på harde murbenker eller ble båret i en gammel båre, lukten som slo meg rett i ansiktet, hygienen som var ufattelig dårlig osv.

Det som gjorde mest inntrykk var bygningen for barn med kreft. Veldig trist å se så syke barn, mødre som må stelle de siden det bare var 5 sykepleiere for 70 barn og fedrene som måtte vente utfor sykehuset for å treffe barna sine.

Samtidig var det spennende å se hvordan det fungerer på et så “dårlig” sykehus. Det var forskjellige avdelinger, noen for ultra lyd, stråling, kirurgiske avdelinger osv. Klarer ikke huske alt en gang, det var mange inntrykk å fordøye og samtidig måtte jeg fokusere på å tygge på tyggien, for å ikke smelle i bakken rett og slett.
Pasientene lå i store rom uten noe som helst skjerming og det føltes frekt å komme der som studenter “for å se” på alle disse menneskene som ikke hadde det godt og som fikk behandling mens vi var der..

Det var også en pasient i en MR-lignende maskin som fikk uventet besøk av mange ansatte og kameraer, uten at han fikk beskjed om det. De skulle dokumentere arbeidet til staten ved å ta bilder og denne pasienten var den uheldige som måtte være med på bilder bare med et teppe rundt seg. Jeg fikk også ta bilder om jeg ville, som hadde vært spennende å hatt med til Norge, men dersom jeg var syk og sliten hadde jeg ikke ønsket å blitt tatt bilder av selv!!! … Derfor ingen bilder av denne plassen heller.

Veldig trist å se at fattige mennesker ikke får likeverdig behandling, slik de ville fått i Norge. Det er vel på tide å minske gapet mellom fattig og rik i India, spør du meg! Har sett masse dårlig nå…Men heldigvis mye bra også, som frivillige organisasjoner som fokuserer på å få mennesker opp og frem.

Endelig har jeg hatt turen jeg har lengtet etter – til Goa! :)
Deilig med 31-35 grader hver dag og litt farge. Siste ukene/månedene i Bangalore har vært så kalde og regnfulle..

Vi bodde på Aldeia Santa Rita som var et fint hotell med god service, basseng, nært til Candolim beach, buffèt til frokost og middag. Deilig, akkurat slik skal ferier være!

En lokal venn fra Bangalore var også i Goa og hadde leid moped, så jeg har fått sett det meste sør i Goa! Knall kjekke dager, med soling og kjøring. Har kjørt til Aguada Fort, Calangute beach, Baga beach, Chapori Fort, Anjum beach og Vagator beach. Også spiste vi ute to kvelder på restauranter med live musikk og var innom et marked på kvelden.

Jeg har lengtet etter sol og avslapning! Disse dagene er de eneste dagene jeg har syntes at livet er fantastisk i India. Men ikke så fantastisk at det blir dumt å komme hjem igjen…. Nå er det bare 10 dager igjen og neste flytur er ikke innenlands, woho!

For en koselig dag! Skikkelig gøy å komme tilbake til slummen og Farhan (sponsorgutten min) tok meg imot med en klem! Det var nesten litt rørende.. Deilig å se han igjen!!
Gjennom Christ University og norske studenter var en hel dag i Cubbon Park planlagt – med buss/sjåfør for 27 unger, inngangspenger, snacks og leker som vi hadde med.

Ungene koste seg skikkelig og det gjorde jeg også. De satt å så ut av vinduet på vei til parken, der de tok tog, karusell, spiste mye godt og lekte, før turen hjem var full av musikk og dans på bussen. Gleder meg allerede til å besøke de før jeg drar hjem, men gruer meg også, siden vi må si “farvel”..

Nå er jeg klar for tur til Goa! Håper vi får sol og masse farge.. Også er det siste reisen innenlands, neste gang går turen til Norge!! Woho..

Da var siste dagen over på skolen og nå kjenner jeg at det begynner å nærme seg slutten på utenlandsoppholdet!

Det har vært spennende å se hvilke tilbud utviklingshemmede har i India! Jeg var ikke forberedt på at de hadde gode tilbud som for eksempel skole, etter å ha sett hvordan utviklingshemmede blir plassert til sides i slummen.. Det var kjekt å se, men samtidig var det enkelt å se at tilbudet kan bli enda bedre! Det var ingen vernepleiere ansatt på skolen, få utdannede lærere og få ansatte generelt, i forhold til antall studenter/unger, ulik alder og forskjellige hjelpebehov.

Rektoren har vært åpen og imøtekommende fra første dagen og vi har tatt opp emner og situasjoner vi har lurt litt på, fått tydelige og fornuftige svar, samtidig som vi fikk komme med innspill. Ganske interessant å se kulturforskjellene også på dette praksisstedet!

I dag var en lærer syk og vi hadde ansvar for den ene klassen. Etter morgenbønnen (som vi heldigvis slapp å lede) startet vi dagen med at alle fikk fortelle hva de har gjort i helga. Deretter tegnet vi portrett av oss selv og det ble mange interessante tegninger på veggen! Dans og musikk ble det i dag også. Vi har ikke vært der lenge nok til å vite hvilke nivå de er på faglig, da det er helt individuelt, og vi har vært i forskjellige klasser.

Den siste timen brukte vi på rektors kontor, der vi snakket om hvordan vi har opplevd arbeidet og samspillet med elevene. Vi fikk også dokumentasjon på at vi har arbeidet på skolen og hun (rektoren) inviterte oss med på is etter jobb. Hennes egen sjåfør kjørte oss til Indiranagar (som vi også var i går, for konsert) og vi hadde god is og milkshake!

Gleder meg fortsatt like mye til å komme hjem, om ikke mer!

Fra i morgen av splittes vi (jeg, Dinora og Eleni) på de tre skolene vi er i praksis. Selv liker jeg ikke å stå foran masse folk alene, som i dette tilfellet er studenter med spesielle behov og lærere, så jeg gruer meg litt til de siste dagene av denne måneden i praksis. Har jeg klart meg så langt i India, så skal jeg vel klare det også…. :p
I dag lærte vi ungene dansetrinn til musikk, da jeg hadde med mobilen og høyttalere. Fikk litt “slummen-følelse” og det skal bli koselig å komme tilbake i slummen på besøk før vi drar hjem.. Der tar jeg med meg mange varme minner ifra!

Har feber for tredje gang og jeg begynner å bli skikkelig lei av konstant vondt i magen. Hadde heller forventet diarè i India enn motsatt problem, men så har jeg ikke prøvd så mye “nytt” heller, da alt er så sterkt.. Pizza nesten hver dag, tørr ris og brød eller toast, ingen trening, dårlig søvn osv… Er glad det nærmer seg slutten og ser frem til å få kroppen normal igjen (etter jul..)!

Fikk også en “stor” negativ overraskelse i dag, når vi så at den 18. desember er en fredag og ikke en torsdag, slik jeg hadde tenkt… Da ble det plutselig èn dag lengre…. Og jeg som gledet meg sånn til taco torsdag den 18., men som heller får bli fredag den 18. da… haha. Mamma har nok tacoen klar i Espedalsveien allikevel :)
Samtidig som vi snakket dypt og tungt om datoen, ble vi kjent med to nye indere på Starbucks som inviterte oss med på en konferanse for utenlandske studenter på søndag. Der skal vi visstnok snakke om hvordan vi opplever Bangalore osv. (Tror jeg står over…) Men dersom vi møter opp blir vi sikker kjent med andre “immigranter”, som hadde vært hyggelig!

Nå skal jeg ta meg en kort, lunken dusj, før jeg legger meg i den harde senga for natten! TJOHEI, SÅNN ER DET HOS MEG!

Den siste uka har vi endelig funnet en praksisplass vi kunne være. Det er på dagtid og ikke altfor langt unna! Etter ca 15 minutter i tuk-tuk er vi fremme på skolen, som er en av 3 skoler under samme navn. De har èn skole for jenter, èn for gutter og èn for unger med spesielle behov – og på den siste er vi!

Vi har ikke lov til å ta bilder og derfor velger jeg å utelukke navnet på skolen også. Kjekt å se en arbeidsplass som tenker på brukernes beste ved å ha taushetsplikt, kamera i rommene og utdannet personal! Men samtidig synes jeg noen situasjoner har vært ganske vanskelige..

Det er 50 unger her, men det har ikke vært mer enn 20-30 så lenge vi har vært der tror jeg. Alderen er fra 7 til 23 og diagnosene er forskjellige. De har delt de i tre grupper/klasser, der det er noen som fungerer veldig bra som er nede å arbeider/lager ting, som matter, tepper, maler lysholdere, pennal og andre ting som de selger. Disse er ikke med i undervisning annet enn når de ber og lager mat. Litt usikker på alderen til disse, men jeg har forstått det som at når de er over en viss alder så har de ikke lengre rett til skole, men kan være der som “på jobb” for å hjelpe de andre.
En annen gruppe har heller ikke undervisning, etter hva jeg synes. Her er de som trenger mest hjelp og de sitter å leker med de samme lekene hele dagen, uten nye stimuli. Det er to som er over 20 år her og de følger de på toalettet og henter de som går for langt unna. Jeg reagerte veldig for noen dager siden på at hun ene slo en annen bruker med linjal over lengre tid for å få han til å sitte i ro på stolen, etter beskjed fra en lærer. Jeg så ingen mening i dette og vi fikk selv klar beskjed når vi startet at vi ikke hadde lov til å slå eller skrike til ungene. Med kamera burde vel dette vært fanget opp? Vi nevnte noen situasjoner med sjefen der når vi snakket med henne om hvordan praksisen er så langt og hun sa selv at hun ikke var klar over det.

Den siste gruppa har egen lærer og de har flere timer undervisning om dagen. Her har jeg vært mest og jeg må si at jeg også kan se fordelene med en annen kultur og strengt personal. Med tanke på noen av diagnosene fungerer noen av barna skikkelig bra sammen med andre, der de har lært å hjelpe hverandre, dele, spille sammen og vente på tur. Veldig imponerende å se, selv om de kanskje burde tenkt mer på hva som faktisk kan forventes i forhold til diagnosene i enkelte situasjoner. F.eks. så må en med Down syndrom hjelpe en som nesten er blind med å plassere bilder, og hun holder bildene feil vei..
Han som ser dårlig er en søt liten gutt jeg smeltet for med en gang. Alle hjelper han med å lede vei, finne bøkene, gi han mat og finner stol til han sammen med alle de andre. Veldig flott å se!! Dette har de også blitt lært opp til og dersom de glemmer seg gir læreren beskjed.

En av dagene var det et stort svømme-arrangement på “jentenes skole” og alle var inviterte. Fire fra skolen vi er på deltok i konkurransen, der to av di gikk over vannet der de står i bunn og fikk medalje mens hele klassen og resten av skolen klappet for dem! De andre var med på kappløp sammen med de andre barna på “jentenes skole”, der hele publikummet heiet de i mål selv om de var på siste plass for lenge siden. Deilig å se at det finnes gode forhold for utviklingshemmede i India også! I slummen har vi sett utviklingshemmede som bare blir plassert på bakken…

Jeg må si at det både er lærerikt og utfordrende å arbeide her! Kjekt å se hvordan de arbeider, der jeg blir inspirert til å gjøre noe av det samme og andre ting jeg får tenkt over hvordan jeg ville gjort det annerledes, for å si det mildt.

Ellers er det “bare” 26 dager igjen og jeg teller nesten timene. Det har blitt veldig kaldt og mye regn her i Bangalore. Håper vi får sol på vår siste tur til Goa – der skal vi bare slappe av og sole oss!
Vi var ute på fredag med noen nye norske studenter som har kommet her. De studerer sykepleie og skal være her èn måned.

Jeg har også fått sendt 13 postkort! Så får vi se om alle når frem og hvor lang tid det tar..

I morgen skal vi på “guttenes skole” der de har en klasse for utviklingshemmede gutter. Vi fikk hilse på klassen på fredag, da de kom til “oss” for å feire bursdagen til en av studentene. Faren hennes hadde bestilt lunsj til hele gjengen og alle koste seg. Blir spennende å se om opplegget er det samme der :) Håper det!

Ingen bilder fra praksisstedet, men et fra fredagskvelden og et middagsbilde. Blir godt med normal mat kjenner jeg… Pizza annen hver dag i to mnd merkes også på kroppen!

Vel “hjemme” etter en fantastisk deilig ferie!!
Jeg startet så klart denne turen også med feber, men heldigvis gikk det fort over og jeg ble ikke like syk som sist gang.. Det var ikke noe gøy sist, da jeg svimlet bare jeg reiste meg og var kvalm osv. Ikke hjalp det når manageren for leilighetene anbefalte sykehus for meg heller.. huff, da savnet jeg trygge omgivelser! Heldigvis var ikke sykehus nødvendig!

Men tilbake til ferien! Første dagen landet vi i Cochin og kjørte til Munnar! Knall flott plass, grønt over alt og masse natur og fjell rundt oss hvor enn vi kjørte. De dyrket også te over alt og det var ganske kult å se hvordan de arbeidet for hånd med høstingen. Vi hadde et nydelig hotell langt oppå fjellet, der jeg har hatt min beste dusj siden jeg var hjemme!! Endelig følte jeg meg ren og hele kroppen var rød etter jeg nøt skikkelig varmt vann! Savner det allerede! Vi hadde fint rom, kjekk underholdning på kvelden og god mat. Var også i en “park” der vi red kamel, ble kastet opp i lufta i strikk, balanserte på tau over vannet, var i skrekkhus osv. Også var vi å så tradisjonell Kerala dans på kvelden. Veldig gøy!!
Så var vi i Thekkady, men det har jeg ikke noe å si om. Sightseeingen bestod av en innsjø vi måtte betale en del for å se (ikke var det fint heller) og en ekkel “hytte” og blablabla…
Så var vi i Allepey for å overnatte på “houseboat”. Der skapte vi fine minner sammen! Knall koselig båt, kjekk sjåfør og egen kokk. Han ene kjørte ut for å kjøpe vin til oss på kvelden, mens han andre hadde maten klar nok en gang. Deilig! Lot være å prøve dusjen der da, siden vi fikk et litt uklart svar på vannet og i doen kom det gult vann, så jeg regner med det var vann rett fra sjøen..
Siste dagen var vi Cochin, Cherai. Enda et flott hotell med svømmebasseng og over veien var stranden! ENDELIG fikk jeg noen timer på solsengen! Har lengtet etter det.. Vi traff også to danske kvinner på frokosten som var på ferie i India!

Har kun hatt èn dag med sol, resten har det regnet. Men det var kaldere å være tilbake i Bangalore :( Sitter nå i bukse og tykk genser og savner en skikkelig dyne istedenfor et tynt teppe… I morgen er det ÈN MÅNED til jeg skal hjem! Også starter vi på enda en ny praksisplass i morgen, så tiden skal nok gå fort allikevel!

Prøver å legge ut masse bilder på facebook, tar veldig lang tid å få lagt ut på bloggen med dette internettet!